Blodbad ble til ansiktsløft

Lørdag morgen klokken ni var vi klare for overnattingstur til Miami. Polina satt bak rattet og fraktet oss trygt frem, og Eline sovnet som vanlig raskt på den faste plassen i baksetet på bilen. Ettersom det blåste kraftig og været ikke var på topp, ble det byvandring fremfor planlagte late timer på South beach. Vi fikk lettet litt på seddelbunken i lommebøkene på shopping av diverse klær, sko og bøker. Miami by var ikke en særlig pen by, og det var en del forsøpling, skitne gater og uteliggere. Det ble derfor ikke så mange bybilder som forventet.

Vi spiste så lunsj på en av strandlinjens mange fristende restauranter, hvor vi ble lokket med gratis champagne og en diger mojito. Deretter var det endelig tid for å sjekke inn på hotellet - som hadde intime og lytte rom der leopardmønstre var tingen. Sengene var smale - og som kjent fra tidligere skulle det derfor vise seg at kroppsberøringene ble mange. Ettersom det ikke var så mye å trakte etter på hotellet, bestemte vi oss for å sjekke ut Miami fra bilen, men fant vel egentlig ikke så mye spennende å se herfra heller. En liten tur på beachen ble det også, selv om det ikke ble noe bading i de digre bølgene fikk vi ihvertfall tatt en titt.

Ved middagstid gikk vi ut for å spise på en koselig italiensk restaurant, der porsjonene for en gangs skyld var tilpasset våre norske mager og alle klarte å spise opp nesten alt. Så var det tid for å ta fatt på Miami's uteliv. Gatene fylte seg godt opp med mennesker utover kvelden - i alle varianter, legninger og fasonger. Det var ulike gateshow langs strandlinjen, mulighet for å holde slanger, og underholdning av menn i trange drakter med små bryster og store parykker. Første stopp ble "Wet Willie's", som vi hadde fått anbefalt av flere av våre amerikanske venner. Her var det hyggelig og avslappet stemning, og vi ble servert søte og kalde drinker. Deretter ble det mer show på oss på en bar litt lengre opp i gata, hvor det både var gode og underholdende danser, og mindre heldige rytmiske forsøk.

Da klokken var begynt å bevege seg mot de senere timer, var det tid for Anniken å køye. Etter å ha fulgt henne hjem gikk vi andre på en Irish bar, som av erfaring pleier å være en slager. Her møtte vi på tre spandable gutter, men det var vel det mest positive vi kan si om de. Etter å ha lirt av seg de fleste høflighetsfraser og aktuelle samtaletemaer, og vært vitne til en del alternative "dancing moves", synes særlig Lene med sin mindre heldige samtalepartner at det var på tide å gå. Vi fikk med andre ord ikke dannet grunnlaget for noen nye langvarige relasjoner denne kvelden.

Etter en rask tur innom en lokal pizzasjappe gikk turen hjemover. Denne hjemturen skulle vise seg å være mer dramatisk enn vi kunne gjette oss til. I underkant av 50 meter fra hotellet vårt klarer Polina på underlig vis å snuble i fortauskanten, hvor så hun flyr langflat innover fortauet. Lene og Eline løfter bekymringsfult Polina opp, og sjekker om alt går bra med knærne - hvor et lite skrubbsår finner sted. Polina på sin side, ytrer forsiktig frem at hun kanskje blør litt over øyet, hvorpå de andre skrekkslagne ser blod renner i strie strømmer ned fra et åpent kutt ved Polinas øyenbryn. De får stoppet blodet med kleenex og tamponger, mens de kommer seg bort til hotellet. Kloke Lene skjønner at her må det syes, og de får derfor tak i en taxi som kan kjøre bort til nærmeste sykehus.

Etter en masse papirer som skal fylles ut, og kontakt med en rekke ulike leger, får Polina omsider seks pene sting i sitt stakkars øyenbryn - med Lene og Eline som ivrige tilskuere. Vårt første møtet med sykehus i USA var slett ikke verst, og Polina fikk nøye og god behandling. Samtidig som de unge legene, og legestudenten som fikk det ærefulle oppdraget av å lappe Polina sammen, nok synes det var litt stas med 3 unge jenter som brakte spor av Miami's uteliv inn i deres ellers kjedelige arbeidshelg. En av legene var også fra New York, å kunne gi oss en rekke tips til særlig hvilke spisesteder vi burde oppsøke når vi reiser dit om litt over 2 uker.

Etter noen problemfrie sykehustimer, fikk vi derimot litt problemer når Polina skulle betale den nette sum av nesten 4000 kr. Polina hadde verken med forsiknringspapirer eller bankkort, og verken Eline eller Lenes bankkort fungerte. At vi bare kunne skrape sammen 60 dollar i kontanter var ikke til så stor hjelp. Etter mye om og men, ble løsningen at den norske ambassade måtte involveres, og legge ut for utgiftene til sykehuset inntil videre. Så da har vi lært hva vi ikke forlater huset uten til senere.. Klokken nærmet seg seks da vi kom ut av sykehuset, og pizzaen som hadde blitt trygt båret rundt i sykehuslokalene i mange timer kunne endelig inntas. Vi kom oss hjem og i seng - der Anniken som hadde ligget og sovet søtt i mange timer fikk noen overraskende historier og våkne opp til.

Etter et par timers søvn på oss andre, og en rimelig enkel hotellfrokost, pakket vi sammen og kjørte hjem til vår alltid savnede leilighet. Her har vi gjort svært lite idag, og kost oss med nok et vellykket tacomåltid. I morgen er starten på vår siste uke i Kids in distress, tiden her har så langt sust avgårde, og det er rart å tenke på at de neste dagene blir de siste dagene med alle barna som vi har begynt å lære å kjenne ganske godt.

Vi holder dere oppdatert!
Hilsen fra alle Floridajentene :)